KRAFTA I KUNSTEN – EI REISE I KUNST- OG UTTRYKKSTERAPI

I år har Norsk foreining for kunst- og uttrykksterapi 20-års jubileum! Foreninga ble formelt stifta den 28.10 2005 av Rune Jarl Renberg og styret som bestod av Kjell Stapnes Johnsen og Jorunn Fencl Pedersen, selv om foreningen hadde eksistert i mer uformell form noen år. Vi tok en prat med henne i anledning jubileet 

Jorunn forteller at hun har CAGS fra EGS og er sertifisert psykoterapeut gjennom EAP. Hun har i store trekk arbeidet i nær førti år med undervisning i spesialskoler, på Intro-sentre med flyktninger/innvandrere, ved høgskoler /universitet, som prosjektleder/ festivalsjef/produsent/daglig leder med bl.a. prosjektene Kultur gir Helse og Mosaikk, som KUT/psykoterapeut/veileder ved gruppeenheten DPS, med flyktninger på mottak og i psykiske helsetiltak og prosjekter.

I dag er Jorunn pensjonist og jobber nå med egne bilder, skriver tekster og studerer kunst to dagar i uka. Hun er styremedlem i Nesodden kunstforening og frivillig i jazzklubben og hadde inntil nylig en liten egen praksis! Jorunn bor på Nesoddtangen sammen med Robert Fencl.

BAKGRUNNEN

1: Hvordan starta reisa med kunst og uttrykksterapi for deg?

Min KUT-reise startet da jeg som barn oppdaget hvordan kraften i musikk kunne uttrykke følelser, endre stemninger og skape samhold. Som tenåring hadde jeg det vanskelig og var i opposisjon, men i møte med improvisert musikk fant jeg et fristed der kompliserte følelser fikk et språk og lov til å eksistere. Jeg ble invitert til å spille på ulike institusjoner, i fengsler og oppdaget hvordan kunst kunne berøre. Som lærer for elever med utviklingshemming og på en nasjonal skole for gutter med adferdsvansker ble jeg tidlig kjent med musikkterapi som fag og senere har jeg undervist i flere år på linje for musikkterapi ved Østlandets Musikkonservatorium, nå NMH.

Etter filosofi/idéhistorie-studier, arbeidet jeg på Blakstad psykiatriske sykehus der jeg fikk mulighet til å spille på avdelingene, noe som ga spennende resultater. Utradisjonelt av ledelsen den gang tvangstrøyer, glasshus, piller og rullings var rådende behandling og kunst ble mistenkt å være psykose-utløsende. 

Jeg ble invitert til å bli med på en LP og for royalties dro jeg på en ni måneders reise i lille-Asia, hovedsakelig i arabiske land; en fantastisk opplevelse som åpnet mitt syn på mennesker og måter å leve på. Jeg kom så inn på musikkvitenskap UiO som nettopp hadde startet jazzlinje og i de følgende år jobbet jeg som lærer kveldstid med flyktninger og innvandrere, hovedsakelig chilenere, vietnamesere, tyrkere og pakistanere på Folkeuniversitetet ved siden av studiene. Året var 1980 og dette var mitt første møte med traumatiserte flyktninger og som styrket min interesse for antropologi, psykologi og traumefeltet.

I 1982 ble jeg introdusert til TM-meditasjon, en praksis jeg siden har dyrket og videreutviklet gjennom kurs og utdanninger, bl.a. ved Centre for Mindfulness, Research and Practice Bangor University og jeg har siden anvendt mindfulness i individualterapi, grupper og veiledning.

Kunst og ritualer som betingelse for vår menneskelige eksistens

Etter musikkstudier fortsatte jeg med antropologi, ble opptatt av fenomenologi og hvordan kunst og ritualer nærmest ligger som betingelse for vår menneskelige eksistens. Interessen for ritualer ledet meg videre til drama, film, teater i Trondheim med dypdykk i drama/teaterpedagogikk, psykologisk og antropologisk film samt i metoden "learning-by-doing". Dramastudiet inneholdt også dramaterapi, sosiodrama og frigjørende pedagogikk/teater som da hadde etablert fotfeste i Sverige, England og Latin-Amerika. Her ble jeg kjent med sentrale skikkelser som Suzanne Osten, Bjørn Magnér, Jacob Moreno, Bolton, Paolo Freire og Augusto Boal og det ble klart at dette var en retning og profesjon jeg ønsket å fordype meg i.

I løpet av masterstudiet i drama/teaterpedagogikk var jeg flere ganger på Bauker gård og deltok i psykodrama-kurs med Monica Westberg. Institutt for Drama, film og teater (nå Institutt for kunst- og medievitenskap, IKM) oppfordret meg så til å søke Fulbright-stipend for å følge en kunstterapi-utdanning i USA. Min venn Anne Berglund hadde nettopp kommet i kontakt med Skandinavisk Institutt for Uttrykksterapi og fortalte om en intermodal metode der lærerne hadde sin bakgrunn fra Lesley College i Cambridge, Massachusetts, og sommeren 1985 dro jeg til Boston med to store kofferter. 

2: Hva gjorde at du ville stifte NFKUT? Hva var inspirasjonen?

Savnet etter et eget fagmiljø etter endt utdanning var ei stor drivkraft. Da jeg kom tilbake frå Lesley til Norge i 1989 fikk jeg kontakt med Skandinavisk Institutt for Uttrykksterapi og Tone Bjørneboe og Melinda Ashley Meyer. I de neste årene jobba jeg som studiekonsulent for instituttet og med utvikling av fagplaner og materiell, valg og utforming av instituttets logo, tilrettelegging av undervisningslokaler, oppstart av Norsk Institutt for KUT, arbeid med godkjenning av utdanningen ift. Utdannings-departementet, som veileder for studenter m.m. og gjorde tidlig et forsøk på å danne en forening ved siden av å ha et lite barn.    

Mange uten helsefaglig grunnutdanning fant raskt ut at helsevesenet absolutt ikke sto klar til å ta oss eller vårt fag imot. Flere fant ingen yrkesmulighet til å ta utdanningen i bruk og jeg var heldig som hadde lektorkompetanse i ryggen og fikk tatt KUT i bruk. Vi innså derfor at det lå et hardt og langvarig fagpolitisk nybrottsarbeid foran oss. Etter å ha vært styremedlem et par år ble jeg styreleder i 2005. 

3: Hva slags stilling hadde kunst- og uttrykksterapi på denne tida i Norge? Var det mange som kjente til faget?

På 1980-tallet traff selvutviklingsbølgen fra USA også Norge og snart ble spesielt psykodrama en kjent metode i alternative kretser. Skandinavisk Institutt for KUT ble stiftet av Philip Speiser (elev av Shaun McNiff) i Sverige i 1983 og Lena Bergsten tok over som leder etter ham. Tone Bjørneboe og Melinda Meyer kom hjem fra USA med en Master i Expressive Therapies fra Lesley College, og startet i 1987 den første «uttrykksterapi-utdanningen» i Norge. Sommeren 1993 grunnla de stiftelsen Norsk Institutt for Uttrykksterapi.

De aller færreste hadde kjennskap til KUT på begynnelsen av 1990-tallet og i psykiatrien fantes f.eks. en skepsis mot å la pasienter uttrykke seg fritt gjennom bilder, da det var en utbredt oppfatning om at det kunne være psykose-utløsende. Etter hvert som studentmassen vokste vant faget stadig terreng og i 2010 kan man kanskje si at faget var på sin høyde.

OPPSTART OG VISJON

4: Hva var målet og visjonen? Hva la dere vekt på i starten?

Selv om det var en del diskusjoner og et forsøk på å danne en forening allerede på 1990-tallet, var studentgrunnlaget ikke stort nok til å støtte en egen forening. En del tidligere KUT-studenter søkte faglig utveksling og inspirasjon i andre organisasjoner, bl.a. C.R.E.A.R.E., som hadde en del medlemmer som var utdannet billedterapeuter. Organisasjonen ga ut tidsskriftet Elixir, som noen Kunst- og uttrykksterapeuter og studenter bidro til.

Sent på 1990-tallet ble interessen i egen forening styrket, bl.a. på grunn av et voksende fellesskap av tidligere studenter, men også på grunn av en viss økende pragmatisme fra norske helsemyndigheters side overfor "alternativ behandling", som noen studenter mente kunne gi flere muligheter både i og utenfor helsevesenet. Motivasjonene til å stifte en egen forening var derfor forskjellige og speilet både behov for terapifaglig utvikling, men også behov for profesjonalisering, særlig blant utøvere som ønsket å styrke egen privatpraksis, men også blant ansatte i helsevesenet som ønsket å styrke sin identitet og posisjon som kunst- og uttrykksterapeuter.

Foreningen ble til i ca. 1999. Ingen husker den eksakte datoen fordi initiativet var et lagarbeid og fordi foreningen utviklet seg organisk. Det var flere pådrivere, bl.a. Rune Jarl Renberg, Britt Arnestad, Kjell Stapnes Johnsen og flere. Fokuset i disse første årene var primært på faglig utveksling og styrking av identitet som kunst- og uttrykksterapeuter. Norsk Forening for Kunst- og Uttrykksterapi (NFKU) ble formelt stiftet som organisasjon først i oktober 2005. De første primæroppgavene i den tida var å få på plass styre og vedtekter. Samtidig ble NFKU medlem av paraplyorganisasjonen NFP (Norsk Forening for Psykoterapi) for å styrke profesjonaliseringen og yrkesmulighetene for medlemmene, inkl. yrkesforsikring for privatpraktiserende.

En annen sentral oppgave i denne perioden var å få kunst- og uttrykksterapi godkjent som utøverorganisasjon i den nyopprettede Sammenslutningen av Alternative Behandlerorganisasjoner (SABORG), som samarbeidet med Helsedepartementet. Den første søknaden til SABORG ble sendt via NFP i mai 2005, etterfulgt av en direkte søknad ett år senere for å få kunst- og uttrykksterapi godkjent som alternativ behandlingsform.

Styremedlemmer og viktige bidragsytere i disse viktige årene inkluderte, i tillegg til meg, Lill Ratvik (nestleder i flere år), Rune Jarl Renberg, Robert Fencl, Torill Kluck Ask, Kjell Stapnes Johnsen, Else Gro Jørgensen som vara, Christian Scheel, Malin Wästlund som vara og Margit Midtøen som vara.

I september 2010 overtok Liv Berit Løken rollen som styreleder, og med dette startet en ny fase i styrets arbeid. Samtidig trådte jeg som hadde vært leder siden 2005 og Robert Fencl ut av styret.

5: Hva var utfordringene og hvordan fant dere løsninger?

De største utfordringene i denne tida inkluderte å få nok medlemmer, standardisering av krav til utdanning og praksis for å få offentlige godkjenninger og spørsmål rundt «behov» for en forening.

For å få NFKUT godkjent av SABORG og Helsedirektoratet, måtte vi først og fremst rekruttere nye medlemmer, ettersom det var et minimumskrav til antall fullverdige medlemmer. I tillegg krevde prosessen en omfattende styrking av dokumentasjon, retningslinjer og normer for medlemskap. Dette inkluderte utarbeiding av detaljerte krav til utdanning og praksis samt arbeid med å etablere etiske retningslinjer og et etisk råd som skulle fungere som rådgivende organ for NFKUTs styre og medlemmer i faglig-etiske spørsmål og klage- og tvistesaker.

I 2007 ble forkortelsen til foreningen endret fra NFKU til NFKUT for å få frem terapifokuset. Gjennom hele 2007 jobbet forening med å øke fagkunnskap, arrangere faglige seminarer, workshops og fagdager og etterlevering av dokumentasjon i forbindelse med søknaden til SABORG. I likhet med andre foreninger i NFP, måtte styret grundig dokumentere at medlemmene av NFKUT var terapeuter og ikke utøvere av «velvære og selvutvikling». NFKUT ble godkjent av Helsedirektoratet som utøverorganisasjon i 2009. Som en del av søknadsprosessen krevde Helsedirektoratet at NFKUT måtte stille seg uavhengig av bestemte utdanningsinstitusjoner og etablere egne faglige krav til hovedmedlemmene. De kravene som ble til slutt godkjent var hovedsakelig basert på den 4-årige utdanningen i KUT ved NIKUT, men utformet slik at også søkere som har fullført en utdanning gjennom andre lignende institusjoner kunne potensielt bli medlemmer. Hovedmedlemmer som tilfredsstilte NFKUTs fagkrav kunne dermed melde seg inn i det frivillige registeret for alternative behandlere i Brønnøysund. Registeret var offentlig og fungerte som en liste over «kvalitetsstemplede» behandlere som oppfylte kravene til sine respektive utøverorganisasjoner. Yrkestittelen «kunst- og uttrykksterapeut» ble imidlertid ikke beskyttet, men hovedmedlemmer i NFKUT kunne legge MNFKUT/MNFP bak tittelen. Godkjenningen fra Helsedirektoratet også gjorde at privatpraktiserende medlemmer slapp momskravet den gangen.

I denne perioden arbeidet styret også for etablering av en europeisk forening. Jeg var styreleder og talte denne saken ved to anledninger i plenum på EGS i Sveits. Paolo Knill mente imidlertid at en europeisk forening ikke hadde noen hensikt for de fleste, siden det var behandlere i kun Norge, Sveits og Sverige som den gang hadde mulighet til å bli godkjent med psykoterapitittelen. Dessuten mente han at de fleste kunst- og uttrykksterapeuter var allerede organisert i IEATA (International Expressive Arts Therapy Association). Men fordi IEATA hadde mye strengere krav for medlemskap, bl.a. en master og flere veiledningstimer enn de skandinaviske utdanningene, var medlemskap for de fleste norske utøvere utelukket. Flere forsøk for å danne en europeisk forening ble gjort I samarbeid med de sveitsiske og svenske foreningene, men førte ingen vei.

UTVIKLING OG FAGLIG REISE

6: Er det noe spesielt innen metoden, de forskjellige kunstformene eller andre ting som har påvirka hvordan du selv har arbeidet som terapeut ?

Det var selvfølgelig mange utrolig verdifulle opplevelser og unik kunnskap jeg fikk på Lesley.

Det spesielt virkningsfulle for meg var tryggheten i ritualene, fokuset på kropp, bevegelse og pust, det intermodale aspektet, kommunikasjon gjennom "det tredje", "focusing" og "dialoguing" som var potent for meg.

Fordi Fulbright ga meg et J-1 visum, fikk jeg mulighet til å arbeide og studere deltid. Dette ga verdifull erfaring i tre og et halvt år jeg vanskelig kunne ha tilegnet meg i Norge. Jeg arbeidet som KUT-terapeut bl.a. på Lemuel Shattock hospital, Bay Cove Mental Health Centre (der også grunnleggeren av mindfullness Kabat-Zinn praktiserte). Vi var åtte KUT-terapeuter på en kjempestor avdeling med svært traumatiserte pasienter bl.a. fra Bayswater-fengselet. Innredningen var strippet så ingen kunne skade seg selv eller andre, men vi hadde alt vi kunne drømme om av kunstutstyr – fra djember til keramikkovner.

Jeg jobbet også som musikkterapeut i et pilotprosjekt på et sykehjem for eldre der etasjene for bemidlete og hjemløse var atskilte, i prinsippet mellom svarte og hvite! Og i barnehagen til et krisesenter for voldsutsatte kvinner i et område med utfordrende rus- og voldsproblematikk. 

Likevel opplevdes det noe problematisk å komme fra norsk akademia der kritisk tenkning både ble praktisert og oppmuntret, til USA hvor hierarkiet i akademia var mer uttalt og evnen til kritisk tenkning ikke like verdsatt og gitt plass. 

Etter å ha jobbet på DPS i mange år, har jeg også forstått verdien av å bringe andre fag inn, ikke minst har fordypningsstudier i traume og dissosiasjon gjennom NKVTS, RVTS og Modum Bad vært uvurderlig i arbeid med flyktninger og andre utsatt for overgrep. Her vil jeg spesielt nevne Nora Sveaas, Melinda Meyer, Judith van der Weele, Trine Anstorp og Pat Ogden.

PERSONLIGE ERFARINGER

7: Har du et spesielt minne du kan fortelle om fra de første åra som har påvirka deg faglig og eller personlig?

Først vil jeg presisere at jeg er svært takknemlig for å ha fått verktøyet til å utøve et fag der utsatte mennesker får mulighet til å ta kontroll og makt over seg selv og sin egen situasjon.

På Lesleys introduksjonskurs var vårt klasserom i en liten vakker Unitarian church der senteret var dekorert med lys og blomster. Oppgaven var å finne tre gjenstander som skulle representere meg, ute i naturen eller inne. Så vakkert, enkelt, meningsfullt – og jeg tenkte, nå er jeg hjemme!

«Keep to the surface»-metaforen innebærer at dybden ligger i overflaten, at det ikke er nødvendig å grave eller fortolke! Alt finnes i overflaten. KUT er en ekstrem kraftfull tilnærming til psykoterapi som kan åpne der ord ikke når inn. I arbeid med mennesker i krise er det spesielt viktig med trygge terapeuter, trygge rom og forutsigbare rammer, slik ritualer er med å skape. Arbeid med kropp, bevegelse og pust er essensielt i dette arbeidet. Å få være med på reisen der den første tynne streken settes på papiret er en gave og samtidig et stort ansvar å tilrettelegge for at det skjøre nye får vokse. Å se det vokse til bilder i storformat som henger på veggen med egen tekst i et utstillingslokale fullt av tilskuere, er en stor opplevelse.

Gjennom utdanningene har jeg også erfart skyggesider i dette arbeidet. Rolleblandinger har vært et utstrakt problem både i USA og her i Skandinavia, der en og samme person har fungert både som lærer, veileder, terapeut og venn. Mye kan forklares med at terapien i storgruppa samtidig er undervisningsmateriale (lærebok) i undervisningen, slik det må være i en "learning-by-doing"-situasjon. Selv om miljøet er lite og tilfanget på fagpersoner begrenset, bør vi i framtiden tilstrebe skjerpet bevissthet for å forhindre slike uheldige rolleblandinger.

FRAMTIDA FOR KUNST- OG UTTRYKKSTERAPI OG NFKUT

8: Hva er den største forskjellen på foreninga da og nå? Har du tips til det nye styret og alle nye og kommende kunst- og uttrykksterapeuter?

På grunn av stor arbeidsmengde var jeg ikke særlig aktiv i foreningen etter at jeg gikk av som styreleder. Det er derfor ikke mulig å si noe om forskjellene på forening da og nå, men en ting er ting er klart; foreningens karakter er avhengig av de som bidrar og hva de ønsker å oppnå med foreningen. Mange flinke, kreative og engasjerte folk har gitt tid og oppmerksomhet til foreningen gjennom årene og dette har bidratt til å holde en ganske smal terapeutisk gren levende og aktuell.

9: Hva tror du KUT kan bidra med i helsevesenet i framtida? Og i samfunnet ellers?

På slutten av 2000-tallet begynte «evidensbasert terapi» å virkelig få fotfeste i norsk psykisk helsevern. «Evidens» i denne sammenheng betyr forskning som finner sine sannheter i statistisk signifikans, og det har ikke vært lett for terapier som kommer fra humanistiske tradisjoner å innordne seg slike tankesett og reduksjoner. KUT er kanskje en av dem. Det vil imidlertid alltid være viktig at det finnes et alternativt blikk som kan fange en annen type «evidens» med grunnlag i kunstens egen logikk og prosess, som f.eks. Shaun McNiffs «art-based research».

Tusen takk for at du ga oss dette spennende tilbakeblikket på NFKUT og din historie Jorunn!