Dagens lille dopamin

Hva kiler i magen din i dag?

Av Gunnar Reinsborg

Et barns latter ringer fortsatt i minnene. Vi løp. Vi ropte. Vi lo. «Kom og ta meg!» Det er

ropet fra en barndom fylt med lek, spenning og grensetesting. Vi lekte gjemsel, slo på

ring, ropte "Kari Kari Krigsmann" og løp så hjertet dundret. Det føltes farlig – men det

var alltid innenfor trygge rammer. Vi lekte med frykt. Og vi elsket det.

Men det vi kanskje ikke visste, var at vi samtidig trente nervesystemet vårt. Vi lærte å tåle

aktivering. Å være i det uforutsigbare uten å bli overveldet. Det kalles skrekkblandet fryd

– og det var en av barndommens viktigste læringsarenaer.

I voksen alder søker mange av oss etter stabilitet. Vi forsøker å unngå stress, kontrollere

risiko, dempe uro. Men i jakten på trygghet mister vi ofte kontakten med det som får

dopaminet til å danse – med den lille sitringen i magen som sier: "du lever, og du tåler

det."

Når vi utfordrer oss selv – bare litt – skjer det noe fantastisk i kroppen din:

- Dopamin gir deg lyst, driv og nysgjerrighet.

- Noradrenalin gjør deg mer våken og skjerpet.

- Endorfiner demper smerte og gir en følelse av velvære etterpå.

- Og nervesystemet? Det lærer: Jeg kan være i dette – og lande igjen.

Dette er ikke bare følelser – det er fysiologisk trening. Du utvider det som kalles

toleransevinduet: evnen til å være i aktivering og uforutsigbarhet uten å miste fotfestet.

Du trener på levende trygghet – akkurat som da du var barn og løp i ring mens noen ropte

"kom og ta meg".

Så … hva kiler i magen din i dag?

Det trenger ikke være stort. Ikke så mye at du mister balansen. Bare akkurat nok til at du

kjenner: Jeg lever. Og jeg tåler det.Lek, spontanitet og det levde nervesystemet

Når vi leker med fare i trygge rammer – enten som barn i ringlek, eller som voksne i

kaldt vann og åpne møter – gjør vi noe langt mer enn bare å «ha det gøy». Vi beveger oss

inn i et rom hvor nervesystemet modnes, og selvet får puste.

Jacob L. Moreno, psykiater og skaperen av psykodrama, mente at spontanitet er en

grunnleggende kraft i menneskelig utvikling. Ikke impulsivitet – men evnen til å

respondere nytt og adekvat på en gitt situasjon. Gjennom oppvarming og utforsking av

nye roller, kan mennesker utvide sitt repertoar og bli mer fleksible og levende.

Donald W. Winnicott, barnepsykiater og psykoanalytiker, beskrev leken som et potensielt

rom hvor individet kan eksistere autentisk. I dette rommet er det trygt nok til å

eksperimentere, men levende nok til å engasjere hele personligheten. Det er her vi lærer å

være oss selv – med alt det innebærer av både uro og glede.

Moderne forskning støtter dette. Studier viser at relasjonelle og lystbetonte aktiviteter

støtter barns (og voksnes) motivasjon og regulering. Når vi engasjerer oss i meningsfull

lek, oppstår både nevrobiologisk integrasjon og psykologisk vekst.

Så neste gang magen kiler og du kjenner en impuls til å bevege deg utenfor

komfortsonen: Gå dit. I det potensielle rommet venter helheten på deg.

Referanser:

- Moreno, J.L. (1946). *Who Shall Survive?*

- Winnicott, D.W. (1971). *Playing and Reality.*

- Godø, H. et al. (2023). [«Tenk deg at du balanserer på en line»](https://consensus.app/

papers/«-tenk-deg-at-du-balanserer-på-en-line-»-unges-fortellinger-om-godø-halsa/

31250995918a52878296a166181a8348/?utm_source=chatgpt)

- Furnes, A. & Grindheim, L.T. (2023). [Brettspel og leik i barnehagen](https://

consensus.app/papers/brettspel-som-tilrettelegging-for-utdanning-for-furnes-grindheim/

bfcf45d3886f5a30b74ff3c5848628b3/?utm_source=